Swarovski-expressen

Det var en merkelig tilfeldighet. Det store samtaleemnet blant alle fashionistas var at i går var krigen mellom Luis Vuitton og Hermes avblåst. Det var faktisk blitt fred.

Følg med, dette er faktisk relevant for det jeg skal fortelle om.

Den 7 ganger så stor LVMH hadde nemlig kastet inn håndkledet og skal kvitte seg med sitt 23 prosent eierskap i familieselskapet Hermes – som de lenge hadde forsøkt å få kontroll over ved såkalt fiendtlig oppkjøp.

Noen timer senere snakket Yves Bonnefont, sjefen for DS-divisjonen, om samarbeidet med «de store husene», underforstått mote- og luksus-industrien og nevnte konkret Lesage, verdensmester på intrikate broderier siden 1860, og Swarovski, verdensmester på krystaller siden 1895.

Tette bånd
Motehus vil med andre ord bli viktig for bilindustrien også. Ikke akkurat en bombe.

Men da måtte jeg jo spørre Vincent Lobry hva han syntes om det hvite flagget i veskeverdenen. For ikke bare er han sjef for interiørdesign i denne nye bilen, han er tidligere kreativ sjef hos Louis Vuitton.

Og det er folk som han som opprettholder kontakten med motehus og skinnkunstnere og brodister – «vi beveger oss jo mer eller mindre i de samme kretsene og har jo beholdt de gamle vennene».

Olivier Daillance heter en annen designer hos Citroën, han pleide å jobbe med koffertene hos LV og Celine Venet, også Citroën-designer. Han er en god venn av Catherine Lacoste, og var på mange måter motoren bak Citroëns funky Lacoste-konsept fra Paris i 2010.

Nok namedropping? La oss bare slå fast at det er ikke langt fra bilfabrikkene til de store motehusene.

Raske kostymeskift
Og på en måte demonstrerte denne bilen det godt ved å ha et spenstig interiør som kunne byttes ut i løpet av et kvarters tid.

Det begynner å ligne på noe, at man kan ommøblere stua, etter hvordan været eller humøret eller anledningen er. De hadde navn alle tre: Mâle, var som navnet antyder, maskulint. Med karbon som stoff – egentlig ganske dystert og kjedelig.

Parisienne Chic hadde litt mer med haute couture å gjøre, her var det en og annen krystall, men det var Lesage som hadde overtaket her.

Og så var det Fatale Punk der punk-delen var en mengde krystaller som skulle assosiere til piercing, og et glitrende Swarovski-stoff, det virker som det er satt inn med knuste krystaller, skulle gi inntrykk av rock’n roll.

Det fungerte ikke spesielt bra i et nesten mørklagt lokale, la oss håpe det kommer bedre til sin rett ved premieren nå søndag i et gammeldags Concour’s d’Elegance i Chantilly.

Og siden de fleste av de fremmøtte var herrer, mange av dem med T-skjorter av typen Martini Racing, kan vi kanskje antyde at Citroën ikke hadde hentet den riktige målgruppen for slikt budskap heller.

Kunstnere
Men med alt dette åpenbart nydelige håndverket var det hyggelig av sjefdesigner Thierry Metroz å presentere oss for fire av de som jobber med skinn og søm og interiører på PSAs konseptbiler.

Åpenbart kunstnere og de hadde helt klart sin plass der oppe blant de tolv andre designerne som ble kalt opp en etter en.

Det var i det hele tatt litt av en forestilling. Med kvinnelige modeller i passende galla, og høst/vinter-festklær på byster, og en gammel DS som Metroz gjerne stilte opp ved siden av, selv om egentlig har han ikke rett til å påberope seg noen Citroën-tradisjon – han kom dit fra Renault for bare noen år siden.

Dessuten hadde de satt opp en SM der, egentlig skjønner jeg ikke at de tør, for det er en voldsom kontrast mellom de nydelig, rene linjene og det litt masete preget på denne 4,20 meter lange DS Divine – som den er døpt.

Forvirrende
Fronten har veldig mange uttrykk på en gang – dessuten har den laserlys, men bare når den kjører over 60 km/t. Hekken har enda flere uttrykk, men helt annerledes, spesielt med de trekantete platene over bakruta.

Visstnok skal det minne om en klapperslange eller no’ – meg minnet det i pinlig grad om Bertones opprinnelige Stratos fra 1970.

Egentlig syntes jeg at jeg hadde sett C-stolpen på en eller annen Audi-konsept også, Quattro Concept fra Frankfurt 2010? Men det er jeg egentlig enig i – det er ikke lett å være original i alt man gjør.

Jeg klarte bare ikke helt å følge Metroz der han fortalte om hvordan dette var en typisk fransk design – for meg er det minst like mange tyskere som er litt lekne med skulpturerte sider for tiden, som det er franskmenn.

Men dørløsningene var bra. Null midtstolper og de store flakene ble vippet lett oppover, unna vei.

Ren DS
Nå vet jeg ikke egentlig hvor alvorlig vi skal ta denne bilen, eller hva Citroën egentlig vil med den. Selvfølgelig fantes det ikke en eneste Citroën-logo på den. Beskjeden er at nå er DS et separat brand.

Men egentlig er den vel det bare i Kina foreløpig, det var imidlertid ikke en eneste kineser til stede for å ta del i avdukingen. Og den skal altså debutere i Europa og ikke som for eksempel DS Wild Rubis som hadde premiere i Shanghai i fjor.

Drømmetyding
Slik den står, er den 421 cm lang og 198 cm bred. Den står på 20-tommers hjul og har en 1,6-liters bensinturbo med 170 hk ved 6.000 omdreininger.

At de til og med forteller meg at den slipper ut 145 gram CO2 per kilometer gjør at det hele plutselig kommer ned på jorden. Jeg trenger ikke banale, praktiske informasjoner når jeg står og ser på en drømmebil og lurer på hva det egentlig er meningen at jeg skal drømme.

Det jeg trøster meg med er at konseptbiler jeg liker umiddelbart, pleier å bli veldig kjedelige etter bare noen uker. Kanskje denne har vokst litt i hodet mitt når jeg møter den igjen i Paris, om fire uker.