Lysten trumfer fornuften

Selvsagt er den tøysete. Det er en Mini med 231 hestekrefter, midtstilte eksosrør og fartsstriper. Hvit bil med rødt tak, og jålete styling foran og bak – hvordan skal noen kunne ta dette seriøst?

John Cooper Works (JCW) er toppmodellen i Mini-utvalget. Selskapet med samme navn ble kjøpt opp av BMW for en del år siden (åtte, for å være nøyaktig), og har siden 2000 drevet med trimming og styling av moderne Minier.

Så da forventer jeg at Mini JCW skal føles litt spesiell.

Den er i hvert fall spesielt stiv. Allerede på den glattmalte betongen i parkeringshuset hvor jeg henter bilen merker jeg at den er stiv. Hadde jeg kjørt over en mynt kunne jeg nok kjent om det var en femmer eller en tier …

Feilslått humor
Naturligvis flikker jeg bilen over i sportsmodus, og i hovedskjermen står det «Sport mode – maksimal gokart-feeling». Virkelig? Maksimal gokart-feeling? Dette er mer tysk humor enn det er britisk humor.

Og i en JCW, hvorfor i alle dager vil jeg ikke ha såkalt «maksimal gokart-feeling» hele tiden? Hver gang jeg starter bilen, starter den i normal-modusen (mellom «Sport» og «Green»).

Dette er en JCW, for pokker – selvfølgelig vil jeg kjøre i Sport hele tiden!

Da er i hvert fall startprosedyren klar: Trykk på Start-knappen (som har et pulserende rødt lys før du starter bilen), av med håndbrekket (manuelt, jippi!), girspaken i M (ikke manuelt, ikke jippi!) og et flikk på Sports-knappen.

Så er vi i gang.

Eksoslyden rasper fint nede i parkeringshuset, og bjeffer litt ekstra når det gires opp i høyt turtall. Det smeller og popper litt om man går av gassen, men det er fortsatt langt unna A45 AMG-nivå.

Ikke downsizing
Om det smeller fint i endestussene, er det god låt i andre enden av eksossystemet også. Her er det ikke snakk om å finne den minste motoren man kan, og så kompensere med turboer og kompressorer til den store gullmedalje.

En 2-liters bensinmotor – riktignok med en turbo montert – sørger for at den lille raketten skytes fra null til hundre på under seks sekunder.

En såpass stor motor burde kanskje ha litt mer bunndrag å gå på, men det kompenseres greit med det skyvet som kommer fra rundt 2000 omdreininger og ut. Automatgirkassa er av den tradisjonelle typen, ikke en to-clutch-kasse, men jeg savner aldri de to clutchene.

Automatgirkassene til BMW/Mini er suverene, både til småkjøring og aktiv kjøring. Kjappe er de også – noe de må være om man skal få mest mulig ut av JCW-motoren.

For dette er ikke noen turtallsmaskin. Allerede før rødmerkinga på 6500 omdreininger kutter motoren brutalt. Har man ikke giret opp da er løpet kjørt. I manuell modus girer ikke bilen opp for deg, men når turtallssperra slår inn så kraftig burde den kanskje gjort det.

Støy og gøy
Det er enkelt å finne kjørerytmen i Mini JCW. Støynivået er høyt, men du har i hvert fall en viss fartsfølelse – noe som mangler på veldig mange moderne biler. Både hjul- og motorstøy er slitsomt i lengden, men for et par timer på en skikkelig moro-vei bekymrer det meg ikke et sekund.

For det er slike veier, moro-veier, gjerne med Fylkesvei-status, som er de ordentlige Mini JCW-veiene. Motorveier og bygater (unntak for poseringsformål) er ikke steder hvor Minien trives spesielt godt.

På motorveien støyer det, og på brosteinene rister det så fælt at man bør holde godt på tann-fyllingene.

I åpne S-kombinasjoner kuttes svingene med skarp presisjon, og dette må da virkelig være et av de, om ikke det, beste forhjulsdrevne chassisene som finnes. Pek-og-skyt-faktoren er skyhøy.

Også innvendig er det tøysete i en JCW. Speedometeret er flyttet fra midten på dashbordet og inn foran rattet. Det komisk lille instrumenthuset flytter seg med rattstammen, og har en liten turteller til venstre og en latterlig bensinmåler (med bare åtte trinn!) til høyre for speedo’n.

Heldigvis kan Mini også fås med head-up-display, som fungerer perfekt. Jeg kikket knapt på instrumentene; head-up-en gjorde jobben.

Fornuft utgår
Selv om speedometeret er flyttet, har Mini beholdt den store sirkelen øverst på dashbordet. Den huser infotainmentskjermen, med iDrive og navigering løftet rett fra BMW. Det er ingen dårlig ting, heller tvert i mot. Systemet er så logisk og oversiktlig at det er en fryd, og de små Mini-justeringene (som ikon-basert hovedmeny) er akkurat nok til at det ikke føles som en hurtigjobb fra BMW.

Styringen har god tyngde, og rattet er godt utformet for mine små hender. Girskifterne kunne gjerne vært litt større (i motsetning til den komisk lange girspaken), men de er enkel å nå, og behagelig å bruke.

Setene er justerbare i alle riktige retninger, og sittestillingen er nær perfekt for min del. De gode stolene veier i stor grad opp for det stive chassiset rent komfortmessig. Men pedalboksen er for langt til høyre, slik at venstrebremsing fort blir slitsomt.

Mini JCW er med andre ord langt fra perfekt. Alle John Cooper Works-logoene og de liksom-sportslige dekalene inn- og utvendig blir egentlig forstyrrelser i det som burde være JCW-ens egentlige fokusområde; ekte moro-faktor.

Jeg burde ikke ha lyst på en JCW – all fornuft taler i mot det.

Men gi meg en runde på de fineste (les: mest svingete og lite trafikkerte) småveiene, så kjenner jeg at lysten begynner å trumfe fornuften.

Over en halv million kroner er mye penger for en så tøysete bil, men hvorfor skal man være så seriøs hele tiden?