Toyota Corolla 1.6 Luna

Først publisert i BIL 5 - 1998.

Italia var ikke målet da planleggingen til det som ble denne turen ble lagt. Vi skulle "bare" til Frankrike og kjøre sommerdekktest i samarbeide med Michelin. Det var grunnen til at yngstemann redaksjonen, Erik Wale, fikk det ærefulle oppdrag å frakte et stykk Corolla ned til Michelins hovedkvarter i Clermont-Ferrand. En oppgave herr Wale ikke var synderlig begeistret for, mye på grunn av bilvalget, men et lite forsøk som begynte med at – Det er jo ikke akkurat den optimale motorveibilen vi hadde valgt…, ble avvist med et skarpt blikk fra redaktøren.

Det var ingen sliten Wale som møtte oss i Clermont-Ferrand to dager etter hans avreisedag. For å være sikre på at vi fikk bilen nedover til teststart, lot vi vinterdekkene stå på. Overflødig forsiktighet viste det seg i etterkant, alle spådommene om sne i Tyskland slo feil. Conti VikingContact er ikke de dårligste vinterdekkene når det gjelder stabilitet på bar asfalt, men Erik hadde etter et par manøvre som avslørte dårlig stabilitet, valgt å legge seg godt under de 160 km/t som dekkene er godkjent for. I 120 - 130 km/t er tyske Autobahn gørr kjedelig.

Urovekkende oljeforbruk
Tre dager og to liter motorolje etter ankomsten til Clermont-Ferrand var dekktesten ferdig. Vi monterte på Bridgestone ER20-dekkene fra testen og sendte vinterdekkene hjem sammen med resten av testdekkene. Vi hadde en stund vært bekymret for det høye oljeforbruket, men det viste seg å skyldes sirkelkjøring for måling av veigrep og vannplaning i sving. En øvelse som sendte mer enn normalt mye olje opp i topplokket og videre til innsuget. Resultatet var raskt minkende oljestand og blå røyksignaler hver gang Sten Erik Nilsen fosset ut på banen for en ny test.

Før jeg forlot Clermont-Ferrand kontrollerte jeg derfor oljenivået. Jeg skulle til Nice og la kursen vestover mot St. Etienne. De som har kjørt autoroute E72 mellom Clermont-Ferrand og St. Etienne har opplevd en av Europas mest underholdende motorveistrekninger. Veien slynger seg over åser og krysser daler, og med svinger som gjør at selv de lovlige 130 km/t virker svært så raske.

Trives over 150 km/t
Corollaens 1,6-liter er imponerende og i de lange seige stigningene hang den utrolig godt med også i femtegear. La jeg inn fjerde var det ikke noe spørsmål, vi bare fosset av gårde, og det var nok enkelte medtrafikanter som lurte på hva slag maskineri som skjulte seg under panseret.

Ned Rhonedalen fikk jeg heng på en BMW 528i som lå et lite hakk over fartsgrensen og bare økte. Den neste timen stod speedometeret på mellom 180 og 190 km/t, og vi var stort sett tre til fire biler i følge på en nesten øde autoroute. Corollaen stortrivdes.

Motoren har ved de turtallene det her er snakk om masse av krefter og dreiemoment og Eriks advarsler om at motoren var bråkete, virket en smule overdrevne. Den har et virbrasjonsområde rundt 3.500 til 4.000 o/min, ca 120 til 140 km/t, og er støyende i dette området. Når speedometernåla kryper over 150 km/t, går motoren derimot stillere og har fraspark mange større motorer kan misunne den. Forståelig når maks dreiemoment oppnås ved ca 160 km/t.

Første etappemål var le Logis du-Pins, nord for Cannes på Route Napoleon, hvor Nissan presenterte faceliftet Micra og Primera stasjonsvogn. Ved sortie 39 like før Cannes stikker jeg av motorveien og legger kursen nordover mot Fayence og Mons. Når en har tilbragt fire stive timer på motorvei, er dette virkelig veier å kose seg på. Smale og kronglete, men du verden så underholdende, i hvert fall hvis en slipper å tenke på bilsyke barn og feriebagasje. Etter et par dager med Micra og Primera la jeg kursen mot Maranello.

God komfort
Etter noen mil i Primera 2.0 SRi Wagon virker plutselig Corolla-styringen litt svampete, men jeg blir fort vant til den igjen. Det er nemlig nok av svinger på RN85 Route Napoleon, og humper også. Det Corollaen gir bort i styrerespons og kontante svingegenskaper tar den igjen når det gjelder fjæringskomfort og lavt støynivå, og kjøreegenskapene holder så absolutt mål.

Ferrari 456M GT er et nobelt fremkomstmiddel, og jeg var redd Corollaen skulle bli en gedigen nedtur etter å ha kjørt Ferraris toppmodell. Ettersom hastigheter over 200 km/t bare er mulig i korte perioder, er det en fordel å ha en motor som bringer deg raskt opp i slike hastigheter, men bortsett fra fartsressursene og det nydelige interiøret, slår Corollaen knock-out på Ferrarien når det gjelder komfort. Den lille japaneren er både stillere og har behageligere fjæring. Og når jeg legger kursen hjemover i retning Brenner holder jeg meg i fartsområdet 150 til 160 km/t, den hastigheten Corollaen trives best i.

Stabil i høy fart
Det er ikke bare motoren som imponerer. Corollaen er overbevisende stabil også. Erik klaget over at ha merket vindpresset når har passerte vogntog svært godt, men det skyldtes nok vinterdekkene. Bridgestone ER20-dekkene gjør tydeligvis underverker, og jeg har problemer med å få Eriks beskrivelse til å stemme. Selv når jeg passerer vogntog med 200 km/t på speedometeret, er det bare så vidt det er merkbart, og nordover gjennom Tyskland blir det rikelig med både vogntog og fart.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tidligere har brukt opp speedometerskalaen i noen personbil, men i Corollaen flatet ikke hastigheten ut før nåla stod på 220 km/t, mens turtellernåla lå på 6.200 o/min. Litt misvisning har jo speedometeret, men 204 km/t i effektiv fart er slett ikke dårlig levert av en 1,6-liter med 110 hk. Bensinforbruket lider selvsagt, men 1,03 l/mil er overkommelig med tanke på hastighetsnivået. Oljeforbruket som hadde gitt grunn til uro under testkjøringen i Frankrike, ga ingen grunn til bekymring. En halv liter olje på de drøyt 2.500 kilometrene fra Clermont-Ferrand er akseptabelt.

Corollaen kan bli bedre på den dynamiske siden. Litt fastere støtdempere og litt mer kontant styring hadde jeg gjerne tatt med. Et område Toyota absolutt burde se litt nærmere på, er motorstøyen i hastigheter mellom 120 til 140 km/t, et hastighetsområde som er svært aktuelt for ferieturer på kontinentets motorveier. Bortsett fra dette ga Corollaen et meget solid inntrykk, den fikk tross alt tøff behandling både på transportetappene og under dekktesten, og jeg blir imponert over motorer som tåler å kjøres på 6.200 o/min i femtegear i 15–20 minutter i slengen.