Moro med billig-SUV

OL-feberen herjer for tiden, og det kastes medaljer etter de norske utøverne. Seks medaljer på én dag er vel ny rekord også, så vidt jeg har skjønt.

Men det må da gå an å ha litt vintermoro her hjemme også? Man skal vel ikke behøve å dra til Pyeongchang for å leke seg på snøen?

Derfor dro vi til Opaker Gård ved Kirkenær for å herje litt i vinterlandskapet med helt nye Dacia Duster.

La gå – det er ingen konkurranser involvert, bare pur moro. Men du verden så moro det faktisk er å herje rundt i det som faktisk er Norges billigste SUV.

Med mindre du er virkelig kjenner er det kanskje vanskelig å se forskjell på den utgåtte Duster og den nye som er på vei ut i det ganske land om dagen. Men legg merke til «jerrykanne-baklyktene» (ikke helt ulikt Jeep Renegade, kan man trygt påstå) og den svære plastkladden bak forhjulene, så ser du at dette er en 2018-modell.

Slår oppover
Det grunnleggende bak Duster har forandret seg enda mindre. Dette skal være en billig bil, som gjerne kan slå litt over sin egen vektklasse. I så måte treffer også nye Duster bedre blink enn de norske skiskytterne (mye bom på standplass, men de går i det minste fort i løypa!).

Å sette seg inn i en bil som helt ny koster under 200.000 kroner, og forvente noe som kan beskrives som «premium», blir for dumt. Men går du litt opp i utstyrsgradene kan du få automatisk klimaanlegg med styring som minner litt om Audis seneste modeller. Utover det er det ren og skjær pragmatisme som gjelder.

Rattet kan faktisk justeres i både høyde- og lengderetning, men litt mer lengdejustering hadde ikke vært dumt. Jeg blir litt strak i armene når beina har funnet seg best til rette, men kompromisset går fint an å leve med.

4x4+manuell=sant
Noe av det morsomste med Duster er at den er tilgjengelig med 4x4 og manuell girkasse. Sekstrinns-kassa er lang i kastene, men presis nok, og i litt trasige snøforhold på et jorde i Hedmark viser kombinasjonen av diesel, 4x4 og manuell kasse seg å være ypperlig.

Dreiemomentet er hele 260 Newtonmeter allerede fra 1750 omdreininger, og jeg provoserte bilen veldig før jeg var nære ved å sitte fast i snøhaugen.

En overraskende god dobbelt-clutch-kasse er også tilgjengelig, for øvrig – men bare til dieselmotoren, og ikke sammen med 4x4.

Etter en kjapp runde på landeveien som egentlig ikke avslørte mer enn at det nye «optimaliserte lydanlegget» i Duster kanskje er det svakeste i noen bil på markedet, er det dags for å prøve seg litt på isbanen.

I kuperte forhold på åkeren til Opaker Gård kan vi virkelig slå oss løs med piggdekk-utstyrte Duster – med 4x4, naturligvis.

Moro-knapp
På bryterpanelet midt i dashbordet sitter en knapp jeg liker veldig godt, og som fungerer som den virkelig skal: ESP off – hvor alt av hjelpemidler skrus av når knappen holdes inne noen sekunder.

Riktignok aktiveres alt igjen når hastigheten bikker 90, men det får være et greit kompromiss, tenker jeg.

Den lille dieselmotoren responderer kjapt på mine kommandoer, og den lette styringen er ikke verre enn at jeg instinktivt vet hvor hjula peker hele tiden. Det grove underlaget av is kunne fort gjort livet surt for både bilens understell og min egen rygg, men Dusteren feier over uten å krangle.

Dette er faktisk utrolig moro, og selv om dette egentlig ikke er veldig representativt for hvordan den lille SUV-en kommer til å bli kjørt, viser det at den håndterer skikkelig vinterføre eksemplarisk.

Og, bare så det er sagt: Med alle hjelpesystemer på, er det nesten magisk hvor fint den klarer å hente inn en påbegynt sladd.

Å være «Norges billigste SUV» er langt fra noe skjellsuttrykk – faktisk er det ganske mye bil for pengene dette her. Ganske mye moro, også.