Mazda MX-5 på italiensk

At Fiat skulle komme med den tiltrekkende japanske roadsteren har vært kjent lenge, og at Fiat har hentet tilbake det legendariske 124 Spyder-navnet har også vært god kommunisert.

Den amerikanske utgaven møtte vi i Los Angeles i november, men Europa-premieren skjer altså nå i Genève.

Merkevare
Selvfølgelig har det også vært mistanker om at det ville komme en Abarth-versjon nå som merket igjen er blitt helt selvstendig, med eget VIN-nummer og egen daglig leder og egen base i Torino de jobber ut fra.

Men at de skulle ta den så langt, visste vi ikke.

De har sin vanlige utgave, der de pynter opp med typiske Abarth-signaturer, som svart motorpanser og blokka skjermer, og den har den samme 1,4-liters turbo-fireren som Fiat-versjonen har, bare at bak Abarth-fronten leverer den ut 170 hester – 10 mer enn hvis den heter Fiat.

Og akkurat som hos Fiat kan du velge mellom seks trinn, enten automat eller manuell, men i tillegg følger det med spesielle Brembo bremser, spesielle Bilstein dempere og – litt nedtur – spesiell Rekord Monza eksos.

Hvorfor nedtur?

Sporty
Jo, tradisjonelt var jo Abarth først og fremst en produsent av eksos-systemer. Marmete Abarth var kjent over hele verden (og ble solgt i Norge fra en butikk i Suhmsgate, Oslo). Rart at de nå ikke setter sitt eget stempel på denne viktige detaljen.

Nå er det ikke snakk om virkelig villskap med disse spesifikasjonene, 230 km/t og 0-100 på 6,3 for eksempel. Men bilen har en Sport-knott, og alle elektroniske systemer kan overstyres – det burde gi noen muligheter for moro.

Masse aero clip-ons, svære luft inn- og uttak og 17 tommere, pluss et interiør i Alcantara med mindre ratt og hull i pedalene («hvert gram teller») gjør at du er hevet noen etasjer over vennene i den vanlige Fiaten.

Jeg like forresten navnet på fargene: Turini 1975 White, Costa Brava 1972 Red, metallic, Isola d'Elba 1974 Blue, Portogallo 1974 Grey og San Marino 1972 Black. Om ikke annet så oppfordrer de deg til å lese deg opp på rallyhistorikken.

Hellig grunn
Men det er når vi kommer til Abarth 124 Rally vi virkelig beveger oss inn på hellig grunn. Her er motoren byttet ut en med 1,8 liter, montert lenger bak og lenge ned i ramma, så det er virkelig gjort inngrep her.

Sammen med en skikkelig bialbero, turbofirer på 300 hester, får du fullt bur og masse typisk sportsutstyr, det hele bygget opp rundt FIAs R-GT reglement. 6-trinns klikk-klakk-kassen overfører bakover til en skikkelig sperrediff, og du befinner deg plutselig i Monte Carlo Rallyet, 1976 – siste gang 124 Abarth deltok offisielt.

Litt sentimentalt til slutt, men dette henger nok sammen med at Abarth nå har fått en skikkelig Classic-avdeling, der de blant annet «autoriserer» gamle Abarther.

Denne nye deltakeren hadde prosjektnummer 139 under hele prosessen. S for Sport og E for Eksperiment – samme betegnelser som Carlo Abarth brukte.

139 er prosjektnummer som følger rett etter hans siste. Del det på de 67 årene siden han startet selskapet og – på tross av et veldig langt opphold – har Abarth kommet opp med 2 prosjekter i året i snitt.

Også noe man kan være virkelig stolte av.