Raringen fra Genève

Så jeg kan jo starte med det – og akkurat den kom på side 14 blant alle A4-arkene jeg hadde notert på – og noen ganger glemte jeg å notere. De var de gangene jeg lo så jeg holdt på å ramle av stolen.

Men se for deg en ikke helt ung herre, men i tilsynelatende glitrende shape, med sjørøverdings i det ene øret, meget velstelt mønster av grått hår i ansiktet – han kunne vel kanskje se ut som en litt modifisert utgave av Richard Branson, og så vakte han rundt en enorm bil med 30-talls preg i en ufotograferbar farge og så blank at alle lysene på hele utstillingen speilte seg i den, og så var det altså jeg spurte om hvorfor.

Bilen heter altså Black Cuillin, og jeg vet også at det er noen fjell på en øy utenfor Skottland – hva er det ellers man har Wiki til – men den så ikke mye ut som taggete fjell.

Utfordringer
– Jo, du skjønner broren min har klatret de fjellene, og det var han som egentlig satte navnet, for han sa at de fjellene ser ikke ut som no’ særlig problem, men når du første begynner … det er den vanskeligste klatringen man kan forestille seg!

Og slik har altså denne turen, frem til halvferdig bil vært.

Felix Eaton heter han, han har gjort penger på butikkinteriører – bra penger tyder det på «Den er lenger enn den Rollsen jeg har…» (Det dreier seg om en Phantom Coupé - dessuten har han en Harley med lang gaffel og et par andre motorsykler, og syv barnebarn, og jeg er overhodet ikke mekanisk, jeg hadde bare helt vanlige sykler da jeg var liten, Norton Dominator og sånn, for jeg kunne ikke ha noen fancy greier, å justere en dobbel forgasser var hinsides mine talenter – ikke er jeg handymann når det gjelder innredninger heller, men jeg har jo mine folk, men nå har jeg overlatt alt det til sønnen min, for nå vil jeg gjerne ha dette på hjul…»)

Og dette er altså noe han har tegnet forholdsvis selv – men etter hvert med proff hjelp «Jeg kan jo se at noe er gæærnt, at taket er for høyt eller lavt eller … Så får jeg proffe folk til å hjelpe meg…»

Har en drøm…
Men altså – det jo en drøm et sted da, for egentlig var han ikke noen klassiskbil-mann i det hele tatt. Men så fikk han se en gammel Jaguar og så la han veldig merke til den bilen Kaptein Hastings kjørte i Poirot-serien («nå vet jeg det er en AC – jeg ante ikke noe den gangen»).

Så tok han en tur på Retromobile, og ble nærmest feid av banen, for der var alle de gamle klassiske franske, ikke bare bilprodusentene, men karosserifolkene, Saoutchik, Pourtot, Gangloff, Figoni & Falaschi (der måtte jeg lære ham uttalen av det siste navnet, til gjengjeld lærte han meg uttalen av Cuillin) og han reiste hjem med klar «Message to self» at dette måtte han også gjøre.

Men som gammel ringrev når det gjelder å få gjort noe tok han kontakt med velrennomerte Concept Group International som har en lang liste konseptjobber for store bilprodusenter bak seg – noe av det ferskeste er vel bilene som ble vist ved lanseringen av Volvo-søsteren Lynk & Co).

Men så er CGI nettopp kjøpt opp av Coventry-baserte Envisage Group, en av de som virkelig driver med Coachbuilding fremdeles. De har en rekke fantastiske lav-serie biler på samvittigheten og en utrolig rekke one-offs. Blant annet slik de ikke får lov til å skryte av selv – som representasjons-spesialene for kongehuset.

Ekspertise
Så det er såpass tunge folk som hjelper hr. Eaton, og i tillegg til at de er gode på karosserier, er det også nok ingeniør-kraft i den bedriften til at de har hele konstruksjonen klar, og nå satt det en ingeniør fra Envisage på bakrommet på standen i Genève og diskuterte med noen folk fra Nissan som gjorde meg veldig nysgjerrig på om Nissan skal gjenopplive V12 motoren sin igjen.

For siden han hadde snakket litt Rolls Royce en stund, gikk jeg ut fra at det var en motor derfra under panseret.

– Jeg har jo sagt V12, men jeg har ikke sagt et ord om hvor den skal komme fra. Det er langt fra bestemt ennå, fortalte han. – Vi har snakket med Rolls og med BMW og nå altså med Nissan, og foreløpig aner jeg ikke…

Foreløpig aner han vel egentlig ikke noe om sluttresultatet i det hele tatt, bortsett fra at det er slik det skal se ut.

Dyr drøm
– Den Alfa Romeo 8C 2900 som virkelig kick-startet det hele ville jo kostet så mange millioner – hvis jeg var så heldig å finne en – at det kunne jeg ikke tenke på. Og dessuten, når jeg tenkte meg om, så likte jeg egentlig ikke åpne biler. Så bilen min skal være lukket».

Men nå er han altså kommet så langt at han har en bil, halvferdig hele veien («jeg har for eksempel for lengst droppet tanken på kullfiber-karosseri, altfor dårlige toleranser») og så har han dette skallet på Genève-utstillingen.

– Neste sommer skal du kunne få kjøre et eksemplar der det meste er på plass. Sannsynligvis med mye aluminium og et enestående interiør, selv om du kanskje vil kjenne igjen et instrument eller en bryter. Jeg kan jo ikke lage alt selv, heller.

Men forretningsplanen da?

Skal realiseres
– Det eneste jeg vet er at slik det ser ut nå, må jeg selge en fem til ti biler for å få fordelt alle kostnadene til verktøy og prosjekt. Og om jeg ikke finner disse kundene, så blir det verst for barnebarna, for en slik bil skal jeg bygge.

– Og kanskje barnebarna er smarte nok til å sette bilen bort på en låve når jeg er borte, og så er det noen som finner den igjen om 40 år, og når de da også oppdager at det er utstillingsbilen fra Genève 2017, kommer de til å skrive en auksjonstekst som er så smittende at plutselig har barnebarna arven – og vel så det – allikevel.

Men han ga meg i hvert fall to helt konkrete informasjoner og et estimat:

Bilen måler 5,5 meter i lengden og 145 cm i høyden.

Og hva regner du med at den kjørbare versjonen vil veie da?

– De har regnet den til 3.350 kg.

Genève-tungvekter, på mer enn en måte.