Bilhistorie fra Giugiaro

Det er mulig at noe av det han gjorde for Fiats eksperimentavdeling på slutten av femti-tallet også ble vist på bilutstillinger. Men de produktene var veldig kollektive og aldri utstyrt med noen kredit, så hvem som gjorde hva da vet vi ikke.

Derimot vet vi at det tok ikke lang tid før han kom til Bertone i 1959 og gjorde en 250 GT SWB Berlinetta – den sto i Torino det året, og var med til Genève året etter.

Siden det har han vært der, enten med Bertone, eller med Ghia, eller med sitt eget Italdesign – eller med sitt nye GFG Style etter at Volkswagen-Gruppen kjøpte Italdesign i 2015.

Sju konsepter har det kommet derfra på disse få årene – 82-åringen har ikke satt ned tempoet, «guttungen» – Fabrizio, den andre bokstaven i firmanavnet – har sin fulle hyre med å henge med.

Årets biler er dels en helelektrisk firehjulsdrevet bil, øremerket for Saudi Arabia som allerede er vist på en utstilling i Riyadh i vinter.

Den het Vision 2030 og danner grunnlaget for en av årets nye: Vision 2030 Desert Raid. Det vil si den er hevet, hjulene er bedre egnet for sand, og den har fått en fasong som gjør den enda mer til en off-road Gran Turismo. En Hyper-SUV for ørkenen!

Det er den siste jeg syns er litt morsom for den gjør at vi må sjekke opp Bandini igjen.

Lorenzo Bandini var en av de gamle Grand Prix-heltene. Han kjørte nesten bare Ferrari til han døde – Monaco-krasj 1967. Riktignok var han innom noe Maserati-motorisert Cooper i starten, og et løp eller to med BRM på midten, men ellers bare Ferrari.

Det hjelper på ettermælet!

Men det Giugiaro egentlig minner oss på, når han kaller den tredje bilen Bandini Dora, er at det var en annen Bandini på denne tiden. Ilario, het han – og bygde noen av de virkelig klassiske Barchettaene på 50- og 60-tallet.

Da snakker vi biler på under 400 kg med hvinende, blodtrimmede 996 kubikk versjoner av Fiat 600 – gjerne med en hjemmelaget dobbeltkam-topp.

Disse to herrene var ikke i slekt, møttes svært sjelden – men etternavnet vibrerer fremdeles og vekker minner.

Den Bandini-barchettaen Giugiaro viser er fra en litt annen planet – 400 kW på de to akslene er milevidt fra hva både Lorenzo og Ilario drev med. Men en frontrute som hvelver seg rundt de om bord, et langt panser og veldig åpent – det er noe den har felles med 50-talls oppskriften.

Det er mulig Ilario til og med kunne gått for profilene langs siden – som nesten definerer bilen som en coupé, skjønt jeg tror han hadde ment at det var i meste laget.

Heldigvis har Giugiaro inkludert en perfekt Bandini 750 Sport Internationale på noen av bildene. Den skulle har vært med til Genève og er vel en av de bilene jeg er mest lei for å ha gått glipp av. (Den står imidlertid til vanlig på Mille Miglia museet i Brescia.

Nå er ikke vekten på denne bilen oppgitt, der ville definitivt forbindelsen med den opprinnelige Bandini forduftet. 4,8 meter lang er kanskje også i meste laget. Men et aluminium chassis og et karosseri i karbonfiber rimer helt opplagt med den gamle oppskriften.

La meg også ta med de store lysene foran. De har også litt av «her-kommer-jeg»-preget til den opprinnelige.

Jeg er ikke like begeistret for alt Giugiaro, far&sønn, gjør for tiden. Men så lenge de henter frem spennende italiensk romantikk skal jeg fortsette å applaudere.