Den vi alle tenker på

Sier vi Taxi og ber deg tenke på en bestemt, er vel sjansen stor for at du danner deg bilde av den typiske London-drosjen.

Jon Winding-Sørensen

Publisert onsdag 30.11.2011 - 13:47 Sist oppdatert fredag 02.12.2011 - 00:02

<br>Austin FX3 London Cab:<br> — Austin FX3 London Cab:

Skal vi starte med litt etymologi i dag også? For jeg syns vel at det at London-drosjen egentlig heter Hackney Carriage, fortjener en forklaring. Problemet er at det er ikke noen skråsikker forklaring. Carriage er greit, det er jo en vogn, men Hackney?

Lenge trodde man det var fransk, alt som hadde med transport og vogn og bil å gjøre skulle jo være fransk, det var mye finere enn engelsk.

Derfor regnet man med at Hackney var forengelskisering av Haquenée – en mellomstor hest, spesielt egnet for kvinnelige ryttere – og de første Hackney Carriagene (de fantes i London allerede i 1621) var jo hestetrukket.

Men siden de første altså opptrådte i London er det stadig flere som heller til at navnet kommer fra en liten landsby som het nettopp det – og som nå er en del av London.

Men uansett opprinnelse, det er verdt å ta med at i New York er en Hack en drosjesjåfør, en hackstand er en taxiholdeplass og der kjører de fremdeles på en Hack licence utstedt av New York City and Limousine Commission.

Selv om vi i dag finner både Mercedes-Benz Vito og VW T5, og mange andre avvikere, som drosjer i London, er det de litt klumpete firedørs, uten sete ved siden av føreren (der er det plass til bagasjen) og vis a vis seating baki, vi tenker på når vi snakker London drosje.

De første kom fra Beardmore som bygde biler tilpasset ”Conditions of Fitness for London Taxis”, utarbeidet og kontrollert av Metropolitan Police, allerede i 1919.

Dønn solid og pålitelig, allerede da ble den kjent som Taxiens Rolls-Royce. En rekke modeller fulgte, helt opp til Mk 6 i 1938.

Beardmore finnes ikke mer, men det er her vi virkelig finner anene. Etter krigen holdt de opp å bygge selv en periode, og tok seg i stedet av ettermarkedet for de nye drosjemodellene fra Nuffield, en spesiell versjon av Morris Oxford.

Men da Morris kom inn under British Motor Corp.-paraplyen, og Nuffield-drosjen ble axet til fordel for Austin FX3, ble Beardmore sure, og begynte å lage sine egne igjen.

Mk.7 Paramount het den, klassisk i oppskriften, med aluminiumsplater over en askeramme.

Den varte fra 1954 til 1966, flere eiere var inne i denne delen av historien, og motorene var enten bensin fra Ford eller illeluktende dieseler fra Perkins. Denne siste krampetrekningen resulterte ikke i flere enn 650 eksemplarer.

Så derfor lar vi en Austin FX3 representere London-drosjene i denne omgang.

Den debuterte på bilutstillingen i London i 1948, men har vel egentlig akkurat samme oppskrift som dagens – bortsett fra at i dag er det en dør foran på passasjersiden også for å skjule bagasjen.

Men bak er det tre pluss to seter, en face. Det er nesten slik at man kan spasere tvers gjennom den, med flosshatt. Den hadde enten en 4-sylindret 2,2-liters bensinmotor på 64 hester, eller, fra 1955, en litt mindre diesel på 55 hk.

Og den var uslitelig. Kjelenavnet var 8ganger3, for å antyde hvor mange skift den kjørte hvert døgn.

7000 eksemplarer ble bygget før den ble erstattet i 1958.