Jumbo Cab

Det var en tid New York krevde at byens drosjer skulle ha plass til 7. Det ga muligheter for en av de store De Soto-forhandlerne.

Jon Winding-Sørensen

Publisert tirsdag 13.12.2011 - 21:02 Sist oppdatert mandag 19.12.2011 - 12:04

Jeg syns det er hyggelig å kunne slå fast at amerikanske drosjer ikke bare gamle General Motors-spesialbiler, eller firkantede, snusfornuftige Checker, men at man også ha et skikkelig dollarglis innimellom.

New York-kravet gjorde at det dukket opp både en og annen Packard, og ganske mange De Soto (et Chrysler-merke som man tok livet av allerede i 1960). Disse såkalte Jumbo Cabs krevde selvfølgelig spesialbygde karosserier.

Av en eller annen grunn bygde De Soto også en bil de kalte trunk-less, som også passet enkelte forskrifter bra.

Selv lenge etter Forbudstiden fortsatte en gammel lov å være i virkning i Chicago. Bagasjelokket måtte være sveiset igjen – bak der skulle man nemlig ikke kunne gjemme sprit, våpen eller sågar et lik. Bagasje skulle fraktes på et eget bagasjestativ over bakre støtfanger.

Denne spesielle 1946-modellen har et karosseri fra James Waters – en av de store Chrysler-distributørene som egentlig startet på Vestkysten.

Og han startet med enorme overskrifter, for han var den første som fikk skipet bilene fra produsenten til San Francisco via Panamakanalen. Slik ukonvensjonell distribusjon vakte oppmerksomhet den gang.

Det hører egentlig med til James Waters-historien at i en av de tidlige bilforfølger-secenene, (Big City, MGM, 1937) der Spencer Tracy var en tøff halvgangster taxisjåfør, var det med en mengde Waters-bygde De Sotoer.

Uvanlig var det også på den tiden at en bilselger, som James Waters i realiteten var, reiste frem og tilbake mellom NY og San Fran, med fly, flere ganger i måneden. Men interessene hans ble så omfattende at han måtte pendle slik.

Siden disse bilene var litt morsommere å se på enn de vanlige gule Checkerne, fargevalget alene er jo forholdsvis lystig, vil tilhengerne av gamle film-musicals legge merke til at disse bilene er meget mer populære i filmer med Fred Astaire, Gene Kelly eller Frank Sinatra, enn andre taxi-typer.

Den bilen vi har her, som kommer fra en privat samling, har gått i New York, og tilhørte, som man ser av monogrammet på bakdøren, James Waters eget taxiselskap.

3,8-liters sekser på 109 hester skulle dra 1750 kg (tomvekt), som ble adskillig mer hvis man fylte den med fører og syv passasjerer – fem baki.

Så mange som 11.000 eksemplarer ble bygget i årene 1946 og 1948.

Til sist: jeg kan ikke unnlate å vise til en annen fantastisk webside som dreier seg om amerikansk karosseriindustri.

Hvis du aldri har hørt om James Waters før (jeg hadde ikke) lurer man veldig på hvorfor ikke etter at man har lest denne siden. Han høres jo ut som en vanvittig spennende fyr. Hva gjorde vi egentlig før nettet?