Kapteinen

Opel Kapitän var vel noe av det nærmeste vi kunne komme en amerikaner som ikke var amerikaner etter krigen. Og siden amerikanerne var populære i drosjen, sier det seg selv at det ble denne også.

Jon Winding-Sørensen

Publisert fredag 09.12.2011 - 12:39 Sist oppdatert torsdag 15.12.2011 - 13:53

<br>Opel Kapitän Taxi<br> — Opel Kapitän Taxi

Det er kanskje ikke rart at Generalen velger litt laverestående offisersnavn på sine biler? Skjønt, Admiral er vel like høyt som General? Kaptein, derimot, eller Kapitän, der kunne General Motors være bombesikker på at han hadde døpt en underordnet.

Men uansett rang, Kapitän ble en populært navn som fulgte Opel i mange år.

Den første kom i 1939, liksom ikke den beste timingen for en ny bilmodell, men jommen klarte de ikke å bygge litt over 25.000 av dem før produksjonen ble omstilt til krigsformål.

Da hjalp det ikke hvem som var den formelle eieren, tyske og engelske bomber gjorde seg godt bemerket både i Rüsselsheim og i den daværende Brandenburg-fabrikken i Berlin.

Russerne endte i den enden av Berlin, de tok alt som het produksjonsutstyr for førkrigs-Kadetten og sa at den skulle i produksjon ved en Opel-fabrikk i en annen del av østsonen: Leipzig.

Men det tok bare et år, så kom det Opel Kadett fra båndet i Moskva. Da het bilen Moskvitch og russerne hadde vist hvor effektive de kunne være.

General Motors la sterkt press på den amerikanske regjering for at ikke også Rüsselsheim skulle bli plyndret.

Den ble reddet, allerede i 1946 begynte de å bygge de første lastebilene, utstyrt med Kapitäns 2,5-liters motor. Ganske underlig at de fortsatte å kalle bilene Blitz, Blitzkrieg hadde jo ikke akkurat noen positiv undertone hos sivilbefolkningen.

Men er man General, så er man vel General.

Den lojale arbeidsstokken hos Opel var for øvrig så nedkjørt på denne tiden at av de 6000 arbeiderne var det ikke sjelden at 600 ikke kom om morgenen fordi de var for syke, og at 4-500 måtte sykemelde seg i løpet av arbeidsdagen.

Det var i dette miljøet personbilproduksjonen sakte startet opp igjen. Først med Olympia, det var bestemt at biler over 1,5 liter ikke skulle bygges. Men i oktober 1948 var Kapteinen på plass igjen – mer eller mindre i førkrigsutgaven.

Det var ikke før tredje generasjon dukket opp, i 1951, at vi møtte modellen her hjemme igjen, fortrinnsvis som taxi.

Fremdeles kunne man ane at denne var en førkrigsmodell, men nå var den blitt lettere modernisert – i hvert fall utenpå.

Den hadde en akselavstand på 270 cm og målte 472 cm – så noen småbil var det ikke. Og den hadde fått gode mengder krom og en skikkelig grill som gjorde at man kjente den igjen.

Under panseret var vi imidlertid fremdeles solid plantet i 30-årene. Tretrinns girkasse, et kompresjonsforhold som var satt opp fra 6:1 til 6,25: 1 og med en ytelse fra 2,5-liters motoren som økte fra 54 til 57 hk.

I Tyskland var dette en meget populær taxi så lenge den levde. Mercedes 180 D hadde jo ikke kommet ennå. Her hadde man en rommelig, forholdsvis lettkjørt bil, plass til fire passasjerer og god bagasjeplass og solid som bare amerikanere er.

Men det viktigste var at den ikke kostet mer enn litt under 10.000 Deutsche Mark i 1953. Det gjorde den til den billigste bilen i sitt segment.

Denne bilen, som tilhører Teknisk Museum i Berlin, har tilbrakt hele sitt operative liv som taxi i Berlin.