Taxi light

Først trodde jeg Tuk-tukene var hjemmesnekrede greier. Nå vet jeg bedre.

Jon Winding-Sørensen

Publisert torsdag 01.12.2011 - 14:20 Sist oppdatert mandag 05.12.2011 - 15:36

Første gang jeg oppdaget at Tuk-tukene, de veldig åpne, tilsynelatende scooterbaserte taxi-erstatningene i (først og fremst?) Bangkok var avanserte industriprodukter, var da jeg søkte på Monica.

Monica var et veldig lovende forsøk av Chris Lawrence (kjent for Le Mans med Morgan, og Lawrencetune) på å bygge en fransk V8 superbil. Men i stedet for å havne hos Monica, havnet jeg hos Monika, som viste seg å være en av det mange Tuk-tuk produsentene i Thailand.

På bilsiden startet de åpenbart med å bygge en liten Daihatsu, men det ble fort de rene Tuk-tuk modellene også, noen med flere sitteplasser enn de obligatoriske 2-3, og med ganske store motorer. Opptil 800 ccm.

Det later til at en meget overrasket befolkning ble utsatt for disse kjøretøyene på tidlig 1960-tall.

Tre små hjul, en liten fører, en meget fleksibel passasjeravdeling bak (se hvordan de frakter mat og bygningsartikler og propanflasker tidlig på morgenen, før passasjertrafikken har kommet i gang) og svært ofte med ganske illeluktende totaktsmotorer som så sine beste dager for ca. 15 år siden.

Riktignok bygges de nyeste modellene som lavutslippsutgaver, og mange av de gamle er bygget om til å gå på gass. Men det er ikke tvil om at Tuk-tuken er med på å bidra til den pikante eimen av Østen som turister åpenbart er så glade i.

For det later til at det er mest turister som bruker disse nå. Det er vel ikke mer enn 7.000 Tuk-tuks tilbake i Bangkok nå – det er ti ganger så mange vanlige drosjer.

Tuk-tukene har ikke har noe taxameter, så man må avtale prisen på forhånd, men det viser seg at kilometerprisen ender på omtrent det samme. Så den eneste grunnen til at man fortrekker en slik fremfor en air conditioned Toyota, må være at det ene er eksotisk, det andre ikke.

Hva jeg enda ikke vet er hvorfor de kalles Tuk-tuk. Kan noen hjelpe? Hva jeg derimot vet er at disse greiene nå oppfattes som såpass kule at de kjøpes med hjem som suvenirer.

Vi har et par i Oslo (uten skilt, så vidt jeg vet), og i ganske mange byer i Europa ser du dem faktisk for egen maskin.

Men den største produsenten, Tuk-tuk Forwerder Co, har faktisk gjort virksomheten til en stor eksportbedrift, så i blant annet Tyskland og England og 30 andre markeder, kan du kjøpe dem over disk – registreringsklare. De har sågar lansert de første elektriske utgavene.

Og en av de ferskeste produsentene, Expertise Co. ble grunnlagt så nylig som i 2002 og eksporterer allerede over hele verden. Kan vi virkelig tro at Tuk-tuk er en vekst-forretning?

Denne vi bringer bilde av her er blant de mer beskjedne med en motor på 350 ccm og 23 hk og bruker 0,5 liter/mil. Den veier 250 kg og har plass til tre.

Den ble kjøpt ny på fabrikken i 1989 av en franskmann som var kongehusets rådgiver i forbindelse med nybilkjøp. Han forteller at den påståtte toppfarten på 90 km/t har han aldri våget å bekrefte.