Klokke for Bugatti. Verst!

Da Bugatti feiret sine 100 år i Molsheim i sommer, var noen av fabrikkens samarbeidspartnere invitert. Michel Parmigiani hadde tatt med seg et par av sine håndarbeidskunstnere og litt arbeidsbenk slik at vi fikk se en liten del av hvordan disse mesterstykkene ble satt sammen.

Kanskje den helgens mest interessante innslag – og da har jeg ikke glemt at det var et par hundre Bugatti-biler der.

Michel Parmigiani ble født i 1950 og drev lenge med restaurering og håndbygging av high-end urverk. Men for litt mer enn 10 år siden, satte noen investorer ham opp som produsent av egne ur – Parmigiani Fleurier kom til verden.

Han kastet seg tidlig over Bugatti-myten, som ble gjenopplivet da Volkswagen overtok merkevaren og bygget sin egen Bugatti-bil. Kanskje han følte broderskap, Bugatti var italiener som hadde flyttet til Tyskland/Frankrike. Parmigiani var italiener som hadde flyttet til Sveits.

Bugattis Veyron-modell er, som de fleste av oss vet, ekstrem i alle avdelinger. Parmigianis Type 370 er ikke mindre ekstrem. ”En motorblokk på håndleddet – som også forteller deg tiden” beskriver han den som og går over til en fargerik beskrivelse av klokkens innhold – som han hele tiden sammenligner med bilens.

Clutchen, for eksempel, som man bruker når man skal stille klokken, er minst like komplisert som automatclutchen på en Veyron. Og alle hjulene inne i mekanismen er formet så tett opptil de bredeikete hjulene på en Type 35 fra 30-årene.

”Motoren” er bygget inn på tvers, og ligger der hvor urskiven vanligvis befinner seg. Montert på en Hermès-rem, selvfølgelig. Akkurat som på en bil er motoren opphengt på fire dempere som skal hindre vibrasjoner, og fra urverket overføres kraften til viserne via en komplisert drivlinje der du for eksempel finner en omhyggelig bygget differensial.

Det er selvfølgelig en grunn til at han har lagt stor vekt på estetikken i mekanismen. Du kan nemlig se det hele gjennom seks glass. Og kassa er bygget opp av 8 seksjoner i hvitt gull, der seks er sveiset sammen og de to siste er skrudd fast.

Det tar mange timer å sette dem opp på en garantert flat marmorplate, og få dem sammen uten at de endrer mål og fasong.

Dersom du blir lei av å studere alle greiene som går rundt og alle hjulene som griper inn i hverandre, kan du selvfølgelig også få greie på når på dagen det er.

Urskiven ligger på enden av motoren, er herlig enkel, og liten – sammenlignet med noen av de andre Superklokkene vi har vist her tidligere, og er montert sånn at uten å vri på armen, kan du lese tiden der du nærmer deg Bugattiens toppfart på oppunder 400 km/t.

Har du venstre armen korrekt på rattet, behøver du nesten ikke senke det ørneskarpe blikket ditt fra veibanen en gang.

Kunstverk som Parmigianis lever på sin eksklusivitet, individualitet og håndverksmessige kvalitet. ”Aldri mer enn 1000 klokker i året herfra”, sier han, og av Type 370 er tallet meget lavere: 50 per år for hver av urskivefargene. Siden det er to forskjellige av dem, blir det 100 hvert år. Til en pris av 200.000 Euro.

Men det stopper ikke der. På Bugatti-stevnet i sommer, dukket den nye firedørs Bugatti Galibier opp en liten stund. Den eneste detaljen derfra vi fikk studere på nært hold, og over lenger tid, var den nydelige klokken som var montert sentralt på det nøkterne dashbordet.

SE: Bugatti Galibier

Et nytt verk fra Parmigiani, som er et fire-i-ett vidunder. Dashbord-klokke helt i stil med resten av bilen, bord-ur hjemme – ”der du tilbringer dine mest verdifulle timer”, elegant diskret lommeur eller et suverent armbåndsur.

Men det stopper faktisk ikke der heller. For et par år siden startet han opp en bedrift som heter Vaucher. Der lages det urverk. Først og fremst til Parmigianis egne kunstverk, men også til en rekke andre klokkeprodusenter i det øverste segmentet. Richard Mille, Corum og en del andre. Diskresjon gjør at de er svært forsiktige med kundelisten sin.

Så mannen som allerede hadde skrevet seg inn i klokkehistorien, for eksempel etter at han hadde brukt 2.000 timer på å restaurere ”Montre Sympatique” fra Abraham-Louis Breguet – som alle spesialister hadde ansett som komplett urestaurerbar, er i ferd med å få et helt, stort kapittel for seg selv i denne historieboken.