Små gleder er ofte de største

Å cruise lettkledd med taket nede i en Mazda MX-5 en varm sommermorgen mens sola bevarer brunfargen, er muligens den beste starten jeg kan få på arbeidsdagen.

Men å ankomme kontoret en mørk og kald vintermorgen og dra en piruett eller to på snøen før jeg parkerer og går inn med et lurt smil om munnen, føles virkelig ikke feil det heller.

Mazda er tro mot sine røtter, og har i stedet for å bare bygge videre på tredje generasjon av sin roadster, skapt et helt nytt chassis og tatt originale Miata fra 1989 og det nye Kodo designspråket som utgangspunkt.

Back to basic
Bilen er krympet ned til opprinnelig størrelse, og takket være Skyactiv-teknologien og utbredt bruk av aluminium er vekten senket ned til beskjedne 975 kg.

Motoren er plassert med tyngdepunkt mellom akslene og 50/50 vektfordelingen er bevart, det samme er bakhjulsdrift og bensinmotor, denne gang i versjonene 1.5 liter med 131 hk (150 Nm) og 2.0 liter med 160 hk (200 Nm).

Da planene om en ny generasjon MX-5 først ble røpet, var det spekulasjoner om samarbeidet med Alfa Romeo og kanskje også noe skepsis til infiltrasjon av italienske designelementer på japaneren.

Men resultatet viste seg å bli en fullkommen Mazda i tillegg til en Fiat 124 Spyder (som forøvrig har et heller amerikansk touch over seg). "Italieneren" kommer i 2017 med en turbomata 1.4 rekkefirer fra Fiats egne hyller, men deler plattform og mange andre komponenter med MX-5.

Ramp
Den originale MX-5 var en sjarmerende liten tass, og fikk et stempel som "frisørbil". Lykter som utstråler et forførende blikk, og vakre former avrundet med en snerten og spretten bakpart er, om noe, de eneste elementene du kanskje kan trekke feminine paralleller til på nye MX-5.

Den ser rett og slett litt rampete ut, og det gjenspeiler følelsen du får ved å sette deg bak rattet på den.

Man klyver ned i førerstolen og strekker beina nesten rett ut til pedalene, noe som umiddelbart gir litt følelsen av å sitte i en forvokst gokart hvis man ser bort fra komforten, og man kler samtidig automatisk på seg et smil.

For dem som er godt over gjennomsnittet høye og brede, kan det nok også føles som om man kler på seg bilen. Men med mine 163 cm sitter jeg riktig så behagelig, og ved ombordstigning føler jeg meg umiddelbart tilpass og i ett med bilen, akkurat som jeg har gjort i tidligere generasjoner MX-5 og nøyaktig i tråd med visjonen Mazda alltid har hatt for den nette kjøremaskinen, "Jinba Ittai- hest og rytter i ett".

Praktisk
Sport-versjonen - som tidligere kun var tilgjengelig for 2-literen, men nå tilbys på begge motorutgavene - inkluderer blant annet BOSE-anlegg (radioen vil endelig komme som DAB+ fremover), parkeringssensorer bak, automatiske fjernlys, blindsoneovervåkning (dette kommer faktisk godt med, da å klaske panna i sideruta for å prøve å få et overblikk til venstre for en, for enkelte skjer gjentatte ganger når de kjører MX-5...) og varsling av kryssende trafikk ved rygging.

På 2-literen medfølger også Bilstein støtdempere, ekstra stabiliseringsstag og diffbrems i pakka.

Sport'en gir deg også Recaro-stoler, med økt komfort på lengre turer samt støtte i sidene, som betyr at du ikke trenger å klamre deg fast i rattet og stramme magemusklene for ikke å skli ut av setet ved inspirert kjøring i krappe svinger (som faktisk var tilfelle ved banekjøring i skinnsetene i MX-5 2001 Sport'en jeg tidligere eide).

Ellers er kupeen kompakt og tiltalende. Dørene er stylet med skinnende plastpaneler, lakkert i bilens farge. "Hvorfor ikke alu?", tenker vi, før vi kommer på at lav vekt står i fokus, og med tanke på at man oppholder seg veldig nære disse dekslene, er det mest sannsynlig enklere å vedlikeholde og bevare disse pene, enn å sitte og krympe seg og være redd for å ripe opp lakken i alupaneler.

Infotainment-systemet vises på en skjerm på dashbordet, og styres med det kjente og praktiske skruhjulet Mazda benytter på alle nyere modeller. To koppholdere og et lite rom i midtkonsollen har erstattet hanskerommet, og resten du ønsker plass til må du putte i bagasjerommet, som rommer 130 liter, 20 mindre enn forgjengeren.

O'hjul med din glede
Temperaturen var ikke krøpet særlig langt nedover den blå delen av gradestokken, og det rakk ikke å legge seg et hvitt dekke over Østlandet innen jul denne gang. Til manges skuffelse, men til flere motorsyklister og den mest ihuga cabrioletfansen sin begeistring.

På julaften grep jeg muligheten til en toppløs luftetur. Varme klær ble pakka på, softtop'en ble vippa bakover på et par sekunder og vinduene kjørt ned, men litt "juks" tillot jeg meg ved å stille AC'n på varmluft, sånn for helsa og trivselen sin skyld - noen ekte viking skal jeg ikke skryte på meg å være.

Bilen er som skapt for aktiv kjøring, så motorvei blir gjerne unngått bevisst til fordel for landevei. Sola sto lavt på himmelen og ga et glitrende gjenskinn på vannet langs kjøreruta, og jeg storkoste meg bak rattet med lyder kombinert av motorlyd og fuglekvitter. Meditasjon for meg, tydeligvis et noe merkelig syn for enkelte andre.

Barnslig iver
Dagen da snøen begynte å lave ned, følte jeg meg som en unge som ivret etter å få prøve de nye skiene sine. Ut og leke! Og akkurat som at det ikke finnes dårlig vær og så videre, finnes det ikke dårlig føre, bare dårlige dekk - denne var heldigvis utstyrt med Hakka R2.

Jeg må innrømme at det er litt behagelig å la antispinnsystemet gjøre mye av jobben med å la bilen lystre, holde seg stabil og få en trygt frem på veien når føret er usikkert.

Dette til sammenligning med MX-5'n jeg kjørte i tre vintre uten antispinn og koste meg med det, trass i at den var godt senket og innimellom gjorde nytta som brøytebil. Den nye modellen utgjør nok et mer fullverdig kompromiss av både et sikkert og morsomt fremkomstmiddel.

Små og store barn
"Æn-æn-æææn, mamma, kjøre fort rundt og rundt!" roper 2-åringen entusiastisk ved siden av meg, når vi står på en stor åpen plass for å børste av oss litt, etter å ha fått ei snøføyke inn sideruta han presterte å åpne på vidt gap ved å hvile foten på bryteren i døra.

Mammaen er jo ikke vanskelig å overtale, og det krever ikke store anstrengelsen å lirke pekefingeren borti knappen for å koble ut ESP'n. Det er rett og slett for enkelt og morsomt til å la være å leke litt - bare å legge vekt på gassfoten og svinge på rattet, så er noen doughnuts og 8-tall etterlatt i snøen. Utklasser å lage snøengler når som helst.

La deg ikke lure av den tilsynelatende beskjedne 1.5-liters rekkefireren under panseret, som til vår fornøyelse er blottlagt fremfor å være tildekket av svære svarte plastdeksler – de 131 ponniene har kun 975 kg å drasse på.

Den føles hakket vassere enn 1.8-literen med 126 hk i forrige generasjons MX-5, og flere som har kjørt den nye med både 1.5 og 2.0, sier at den minste motoren kler bilen og den type kjøring den brukes til, best. Jeg kan nesten ikke vente med å få kloa i en 2.0 og få sjekka om jeg er enig.

Tlstrekkelig
På papiret unnagjøres 0 til 100 km/t på 8,3 sekunder i bilen vi kjører, mens 2-literen bruker et sekund mindre. Riktignok ikke verstingtall, men svingene kan derimot gjennomføres enklere og raskere enn i mange tyngre biler med dobbelt antall gamp og lavere teoretiske akstall på rettstrekka.

MX-5 byr rett og slett på en kjøreglede større enn seg selv. Akkurat som reklamene for treningsmaskiner skriker "have fun while exercising", kan denne kjøremaskinen med god samvittighet skryte av at den vil gi deg muligheten til å "have fun while driving".

Det er dog ikke noe must å være i det lekne humøret for å kjøre den - den er også tilstrekkelig utstyrt, komfortabel og sikker nok til å benyttes til å komme seg fra A til B på både tørt og vått føre. Poenget er bare at transportetappene ikke trenger å være kjedelig, og er du åpen for det, kan denne bilen fremkalle følelser som glede og lidenskap.

Lydig
Begge motorversjoner leveres med ultrakort girspak kobla til en manuell - automat ikke tilgjengelig denne gang - sekstrinns girkasse, spesielt utviklet til MX-5, og den korte og presise vandringen når du smekker inn i neste gir, forsterker sportsbilfølelsen.

Gleden økes ytterligere av den godt utviklede motorlyden, og av draget du kjenner ved 4500 omdreininger og videre oppover, der bilen viser hva den er god for. Et imponerende godt og relativt stivt understell sørger for minimalt med krengning og god kontakt med underlaget uten å bli stubbete, og den presise styringen lystrer momentant og tar deg akkurat dit du vil.

MX-5 appellererer generelt til alle som liker å ha det gøy samt til dem som velger bil ut fra et lekkert utseende, til cabriolet-fantaster og til dem som ønsker en driftssikker bil til en god pris.

Bilen er ikke for dem som foretrekker å sveve på en luftpute over fartsdumper, å høre sitt eget hjerte banke eller øresus under kjøring, eller for dem som er avhengig av god plass.

Din egen vri
Det finnes også et hav av muligheter for personliggjøring for dem som ønsker det, den kan formes i retning av mer komfort eller enda stivere for bruk på bane. Tuningfirmaene har ivrig kastet seg over oppgaven med å utvikle styling, og et uoriginalt turbokit er allerede tilgjengelig.

Uansett hvor lyst jeg har på den, kan den vel ikke plassmessig sies å være det mest praktiske valget av helårsbil for en småbarnsmor, uten baksete og med beskjedent bagasjerom. Men en vakker dag, kanskje når poden har brukt sparepengene på for eksempel sin egen 1. generasjons Miata...

Mazda gjør det jo med denne bilen økonomisk oppnåelig for flere å leve etter et motto om at livet er for kort til å kjøre kjedelige biler; prisene ligger på 306.900 kr for 1.5, 326.900 for 1.5 Sport og 373.900 kroner for 2.0 Sport, og hva hardtop-versjonen som sannsynligvis kommer i løpet av året vil ligge på i pris, gjenstår å se.