Renault Mégane Cabriolet

Først publisert i BIL 3 - 1998.

Mégane er i ferd med å bli den mest omfattende bilfamilien av europeisk herkomst, og kabriolet-utgaven er en kledelig utvekst på den trendy grenen på familietreet. Med utgangspunkt i Mégane Coupé har tyske Karmann fått utfolde seg, og de har gjort en meget god jobb. Forsterkningene som skal til for å opprettholde karosseriets stivhet når taket fjernes veier litt, og selv om selve kalesjeløsningen er noe lettere enn ståltaket er Mégane Cabriolet 95 kg tyngre enn en Coupé med samme motor.

Med taket på er de fleste kabrioletmodeller stive, det er når taket legges ned at en oppdager hvor god jobb som er gjort. Renault har all grunn til å være fornøyd, og det ikke bare med hensyn til karosseristivhet – kalesjen er også svært enkel å bruke, og gir bilen lekre og harmoniske linjer både med og uten kalesjen på.

Det er mildvær i Oslo-regionen, og med våte og saltede veier er det ikke noe behagelig kabriolet-vær. Jeg setter kursen nordover. I Ringebu er det på tide å få av saltlaka. Jeg står i valget mellom manuell vask eller å kjøre en maskinvask. Har prøvd maskinvask i kabrioleter tidligere. Det har ikke alltid vært like vellykket, og med tanke på at temperaturen utenfor vaskehallen er -11 velger jeg å gjøre vaskejobben selv, men med hjelp av en høytrykksspyler. Jeg er ikke overbevist om at Mégane Cabriolet vil være helt tørr inni om du velger å kjøre den i en maskin. Det er vanskelig å få det helt tett rundt vinduene, og selv om jeg er påpasselig med vinkelen når jeg spyler pipler noen dråper inn.

Praktisk kalesje
Den blå kalesjen er stilig til knall gult, og virker ikke så brutalt som svart ville gjort. Kalesjen har flere lag, og isolerer godt. Også støy holdes rimelig godt ute, og det er overraskende lite vindstøy, men litt direkte støy fra hjul og forbipasserende biler slipper inn rundt vinduene.

Det er valgt å bruke plastbakrute. For å holde bakruten fri for dugg og is er det lagt inn en defroster som er montert i kalesjedekselet bak baksetet. Før jeg legger ned kalesjen kjører jeg defrosteren for å varme opp bakruten. Kalesjen er enkel å legge ned – du løsner håndtaket på midten over frontruten, løfter kalesjen til du hører en pipelyd som varsler at du fra nå kan kjøre resten elektrisk/ hydraulisk. Nå skjer alt automatisk, bakre del av kalesjen løftes og dekselet bak baksetene vippes opp, kalesjen legges ned og dekselet legges på plass og kalesjen er skjult. Gratis er det ikke, 17.500 kroner koster elektrisk betjening av kalesjen.

På denne måten får Mégane Cabriolet rene og elegante linjer også med kalesjen nede. I vår bil er det montert inn en såkalt roadsterboks. Baksetet er tatt ut og en boks som flukter med kalesjedekselet og fyller baksetets plass er montert inn. Foruten å gjøre Mégane til en toseters roadster gir denne løsningen også ekstra bagasjeplass. Roadsterboksen koster 9.800 kroner.

Høyt under taket
Når kalesjen skjules som gjort her, opptar det gjerne mye plass i bagasjerommet. Renault har derfor økt overhenget bak med ca 10 cm i forhold til Coupé, nettopp for å få litt ekstra bagasjeplass. Kjører du med kalesjen på kan du også bruke plassen under kalesjedekselet til bagasje. Det er dessuten en luke mellom bagasjerom og baksete slik at to - tre ikke alt for lange ski får plass. Med roadsterboksen på plass hadde jeg ikke problem med å få plassert verken ski eller bagasje. Gradestokken på veggen ved inngangsdøren til hotellet viser -13. Jeg trekker på en longs, og tar en overtrekksbukse ytterst. Det er ingen vits i å kle seg for tynnt. Av erfaring vet jeg at det er lår og føtter som har det kaldest når en kjører bil uten tak.

Forutsatt at det ikke trekker i nakken da. Jakken har høy krave og luen går også godt ned i nakken. Skal en ha utbytte av å kjøre åpent når kulda kryper under -10 skal en kle seg godt. I motsetning til hva du får inntrykk av på amerikanske filmer kommer trekken bakfra.

Med et lavt skydekke og enkelte tåkedotter er takhøyden i kveld lavere enn normalt. Ettersom veien over til Enden er nattestengt legger jeg kursen ned i dalen. Det virker som de snødekte trærne lener seg inn bilen – jeg er ute!

Roadsterboksen sørger for at trekken, som i en kabriolet normalt kryper ned i baksetet og frem mellom dør og seter og mellom og under setene, er vesentlig mindre enn i konkurrentkabrioleter. Bare litt trekk inn mellom setene kjøler høyre lår. Jeg henter fram presenningen fra bagasjerommet, rullet sammen passer den akkurat mellom setene. Det var akkurat det som skulle til – det blir straks lunere nede i bilen.

Renault har også et vindskott som kan monteres over baksetet og stopper for trekk ned i baksetet og frem mot forsetene. En effektiv løsning med baksetet montert.

Smidig 1,6-liter
Det er ingen temperaturmåler i bilen, men etter hvert som jeg nærmer meg Skåbu har jeg på følelsen at temperaturen har krøpet ytterligere noen hakk ned. Jeg var litt skeptisk til 1,6-liters motoren. En skepsis som har vist seg å være overflødig. 90 hk og 137 Nm i kombinasjon med 1100 kg og en relativt heftig luftmotstand gir så visst ikke sportsbil prestasjoner, men i bakkene fra Vinstra hadde ikke 90-hesteren noen problemer. Skal du ha litt drag ut av svingene, får du finne deg i å bruke gearspaken relativt hyppig. Det skulle ikke by på noe problem, gearkassen er lettsjaltet.

Månen skimtes så vidt bak tåkeskyene. Jeg kan se langt vestover – over blå snø med blinkende froststjerner – så blir utsikten borte igjen. Månen også. Tåkeskyene danser som skygger over himmelen, og det føles som jeg har dem helt inni bilen.

Trygge kjøreegenskaper
Etter hvert som jeg nærmer meg enden av Espedalsvannet blir det mer snø på trærne. I refleksene fra billysene ruver de som kjempehvite statuer høyt over meg. Veien blir svingete, jeg passerer Helvete, mens det føles som jeg er nærmere himmelen. En stor blå måne forsøker å trenge gjennom et tynt lag tåkeskyer og gir akkurat nok lys til at jeg kan skimte detaljene i et snødekket landskap.

Å påstå at jeg flyr fram på den isdekkede veien er å overdrive. Over de store ujevnhetene er Méganen overraskende behagelig, men de mindre ujevnhetene takler nok en standard fem dørs kombikupé bedre, uten at det likevel oppfattes som sportslig. Dette er en lettkjørt bil. Rattstillingen er ikke helt korrekt, rattet ligger litt for mye, men ellers er førerplassen praktisk nok og skiller seg ikke fra det du finner i de andre Mégane-modellene.

Jeg har vært heldig med føret, men enkelte steder er jeg blitt overrasket ved at et solid isdekke har tittet frem. På det stødige snøføret har Michelin-dekkene hatt godt feste og alle understyringstendenser er blitt korrigert ved å gå av gassen. På is er sidegrepet noe dårligere, og ved et par anledninger har det resultert i en kort og udramatisk firehjulsskrens.

Kulda biter i kinnene
Méganen gir akkurat den tilbakemeldingen jeg trenger på isføre, og kan kjøres med stor presisjon. Kjører en litt aktivt og årvåkent kjenner en når skrensen kommer og kan parere alle tilløp før det blir kritisk. Og ettersom motoren er relativt godt støydempet kan du kjøre behagelig i tredjegear og kan dermed bruke motoren aktivt for å påvirke bilens balanse.

Jeg fikk stoppet trekken ned i bilen, men jeg begynner å kjenne kulda bite i kinnene og spesielt det høyre. Jeg liker å kjøre med aller rutene nede, og i hodehøyde er det liten forskjell på om du har rutene oppe eller nede. Velger jeg å sitte i glassbur merker jeg raskt at det blir lunere nede i bilen. Pleddet som jeg normalt bruker over lårene er da overflødig. Jeg velger likevel pleddet fremfor glassburet.

Dessverre er det vanskelig å fotografere i mørke, og med tåkeskyene dansende som skygger foran månen er det ikke mye lys å få fra den kanten heller. Det betyr at jeg må ut en snartur i morgen også. Værmeldingen er ikke alt for oppløftende, men så lenge det er dagslys skal det bli bilder.

Det er over midnatt når jeg parkerer utenfor hotellet. Jeg stopper motoren og over knitringen fra motoren høres musikken fra dansebandet. Varsomt får jeg på kalesjen. Er ekstra forsiktig med bakruten.

Det knaker i snøen når jeg går, knitringen fra eksosanlegget har forstummet. Jeg titter meg tilbake – som vinterkabriolet er den den beste jeg har kjørt – en bil for opplevelser. Skulle gjerne prøvd den med to-literen og 150 hk også. Månen speiler seg et kort øyeblikk i det gule panseret, så er det mørkt. Jeg tar en gloheit kopp kakao før jeg kryper til køys.

RENAULT MÉGANE CABRIOLET 1.6e:
Motor: 4-sylindret rekkemotor med en overliggende kamaksel og to ventiler pr. sylinder. Kompresjon: 9,5:1. 1.598 ccm. 66 kW (90 hk) v/5.000 o/min. 137 Nm v/4.000 o/min.
Transmisjon: Forhjulsdrift. Femtrinns manuell gearkasse.
Bremser: Ventilerte skiver foran og tromler bak. ABS.
Dekk: 175/65TR14. (Michelin Maxi-Ice 175/70QR13).
Mål: Lengde: 402,8 cm. Bredde: 169,8 cm. Høyde: 133,4 cm. Akselavstand: 246,8 cm. Sporvidde f/b: 145,0/143,2 cm.
Vekter: Egenvekt m/fører: 1.105 kg. Tillatt totalvekt: 1.585 kg. Nyttelast: 405 kg.
Volum: Bagasjerom: 281 liter (VDA). Tank: 60 liter.
Aks. 0 - 100: 11,5 sek
Toppfart: 187 km/t
Forbruk (EU-97)
Bykjøring: 0,98 l/mil
Landevei: 0,5961 l/mil
Gjennomsnitt: 0,73 l/mil
Pris: kr. 245.000,-