Verken kron eller mynt?

Det kan ikke være enkelt å holde orden på alle disse overlapperne i VW-Gruppen. Den siste trioen er VW Tiguan Allspace og Skoda Kodiaq nå som Seat Tarraco er på plass blant konsernets store SUV-er.

Og si hva du vil om Volkswagen. De var seine på SUV-ballen, men når de først kommer, kommer de så man blir helt svimmel.

Det er noe underlig med geografien her også. VW-versjonen av de store syv-seterne bygges i Mexico, Seat som er «born in Barcelona» bygges i Wolfsburg – det er bare Kodiaq som kommer hjemmefra – Tsjekkia.

Det finnes sikkert logiske forklaringer på nesten identiske modeller på samme arkitektur bygget på forskjellige steder i verden – Volkswagens økonomiske resultater er en klar indikasjon på at noen forstår dette veldig godt.

Bare ikke jeg.

Nå er det da heller ikke Barca eller VlF Wolfsburg eller siste kvartalsresultat jeg tenker på der jeg er på vei hjem fra Barcelona der jeg hadde hentet en Tarraco. Jeg tenker på om det virkelig kan være nødvendig med disse svære hjulene.

Riktignok har den en adaptiv avdeling i opphengningen, så komforten er på plass. Men jeg ville trodd jeg hadde fått litt mer følelse gjennom rattet med de 19-tommerne som er standard.

Hvem bryr seg forresten?

Fem eller syv seter, bagasjeplass på 720 liter – som kan økes til 2000 liter dersom du bare har med deg en til. Sammen med 167 cm over havet og en vekt på oppunder 1,8 tonn, snakker vi ikke akkurat en gatesmart, kvikk liten rampete lettvekter.

Vi snakker ganske stor, og vi snakker noe som helt sikkert foretrekker forholdsvis tilbakelent kjørestil. Riktignok er en 190-hesters bensinmotor et alternativ her, med omtrent ikkeno dreiemoment plassert på en ganske bratt kurve. Jeg syns kanskje det høres lett hysterisk ut.

I denne bilen jeg kjører er det visstnok en turbomatet rekkefirer et eller annet sted. Jeg merker den ikke. Verken lyd eller vibrasjoner når bakover til der jeg sitter – og en 7 trinns DSG-kasse er vel med på å dempe det som måtte være igjen av vibrasjoner.

Det er en av de minst bemerkelsesverdige drivlinjer jeg har vært borti – på den måte at jeg ikke merket den overhodet. Og det må da være ganske bemerkelsesverdig.

Derimot merket jeg ESP-en. Jeg nevnte hysteri. Denne hadde helt klart hysteriske tendenser.

Jeg trodde først det var en spøk da den slo inn på ca. 13 km/t på en grusvei med antydning av litt hjulspinn, men da jeg gjentok forsøket litt senere fikk jeg klar beskjed om at den mente alvor. Det er liksom ikke slik jeg har oppfattet Seat frem til nå.

Budskapet var helt klart: slapp av – da kommer du best frem.

Bak rattet var det nok andre ting å ta seg til i stedet for å leke kjøre-fort leken. Du hadde naven i god sikthøyde, du hadde et dashbord der du kunne leke konfigurasjonsleken, du kunne konsentrere deg for å kjenne veldig godt etter om du merket noe elektrisk felt rundt induksjonsladeren når du slengte telefonen oppå den, der foran girvelgeren. (Merket ingenting, men det er vel fordi telefonen min ikke er spesielt opptatt av induksjoner).

Den har omtrent alt av førerassistent-systemer, for eksempel valg mellom forskjellige kjøremodii som er en bra ting, men den hadde også slikt jeg hater – som den som skal hjelpe deg å holde bilen i filen. Hvis du har problemer med slike oppgaver, så enten ta en kald dusj og sov ut, eller send inn førerkortet.

Det er kanskje min feil – at jeg ennå ikke har vent meg av med å korrigere, men der sitter du og kjører ganske fort på mørke natta. Vått og temperatur rundt null. Og så merker du plutselig at det rykker i rattet. Selvfølgelig kontrer jeg – det er åpenbart blitt is og nå glipper det.

Bare at det er ikke det. Det er idioten som forteller meg at jeg er tre cm ute av runwayene og det er den som plutselig har tatt på seg hele ansvaret for å få meg tilbake.

Jo da, jeg vet at det kan skrus av, men da lyser det ennå et lys et sted i kabinen, og er det noe jeg ikke trenger på natta er det lysshow. Saabs svarte cockpit er noe av det mest geniale som er blitt gjort noen gang, men som så mye annet fornuftig så vedtok alle andre ut at det var en idiot-idé.

En beef til da: På vei mot Svinesund – greit, nå er vi på ca. 2.800 km siden fredag, så det er mulig at jeg er litt trøtt – av en eller annen grunn er det ingen kjøre-hviletid bestemmelser for privat personbil.

Men hvorfor en spansk bil med tysk mentalitet plutselig har bestemt seg for å få meg til å drikke en kopp kaffe for hver fem hundrede meter, er vanskelig å forstå.

Og både irriterende og provoserende.

Saken er selvfølgelig at sidevinden stadig blåste meg over en stripe, og der inne et sted er det en idiothjerne som tolker det som overstadig trøtt – og sender alarmerende meldinger via dashbord og bjeller om.

Og den slags tøv er nødvendig for å skåre i EuroNCAP?

På den annen side. Finnes det noe behageligere enn en adaptiv fartsholder, med et nedbremsingstemperament man stoler på? Jeg tror at på mine 3.000 km var ikke foten i nærheten av pedaler mer enn en tiendedel av strekket.

Selv i tidenes regnskyll, der det eneste jeg så var baklysene på en biltransporter. Bygget av italienske Rolfo, så jeg etterpå. Fantastiske hengere.

Ikke bare hadde han enorme baklys, han hadde også slått på lysene på de bilene han transporterte. Det, pluss radarstyrt fremdrift hos meg – hvem klager på vag styrefølsomhet? Og hvem klager på solidariske langstransportsjåfører?

Nevnte jeg at jeg satt godt?

Jeg kunne tatt meg en kjapp en på øyet og kjørt rett tilbake til Barcelona, hvis noen hadde bedt meg.

Men hvorfor man gjør slike ting kan man selvfølgelig spørre om.

Turen fra Oslo til Barcelona kostet under 1000 kroner og tok vel 7 timer fra seng til seng.

Turen tilbake tok 60 timer og kostet 6-7.000 kroner. Men mednoe sånn som 18 stasjoner med opplevelser underveis, er jo rettferdiggjøringen at slike ting får man ikke med seg i et fly.

(Du kan lese om selve turen og alle ekstrautfluktene i den utgaven av BIL som nettopp er kommet til salgsstedene – eller se å endelig få deg et abonnement)

Nå skal ikke jeg vurdere hvorfor du burde fortrekke en Seat fremfor en Skoda eller en Volkswagen. Strategene hos importøren har vel allerede posisjonert disse bilene slik at geniale argumenter fra slike som meg ikke vil spille noen rolle uansett.

Men jeg kan jo allikevel kaste inn slike uvesentlige argumenter som at jeg syns bilen ser bra ut. Den er mye skarpere i linjene enn kollegene. Her og der kan det se ut som om designerne i stedet for å tegne har skåret i metallet med en skarp kniv.

Umiskjennelige Seat-preg over det hele, og et minimum av slappe konsern-enhets detaljer. God skulptur kaller jeg det.

Det andre argumentet er at jeg syns det er litt tøft at produsent og importør prøver seg med – hva skal vi kalle det – alternativ? markedsføring.

Egentlig har jeg ikke noen tro på det (konservativ, skjerm-avers?), og egentlig har jeg ikke noen tro på bildeling (som er en av hjørnesteinene i Seat-markedsføringstankegang) foreløpig, og dessuten syns jeg Hyre (som altså er en viktig samarbeidspartner i sammenhengen) har den styggeste logoen ever.

Men allikevel sitter jeg med en dårlig skjult beundring overfor folk som tør kaste seg uti denne delen av bilverdenen. Dere må gjerne kalle dere Early adopters.

Dessuten er det nok ikke så veldig farlig å prøve seg på en tur inn i Seat-verdenen. Både bilen og salgssystemet er jo et Møller-produkt. Jeg ville tro at Møller kanskje strakte seg lenger enn for deres «vanlige» merker for å sikre en god kundereise på det spennende eksperimentet som heter Seat i Norge igjen.

Med andre ord, dersom du spør meg om jeg syns du burde lære deg Tarraco-navnet utenat, er svaret Si!

Og som jeg alltid pleier å si: det er ikke nok å rope Hurra, du må gjøre det også!