Tilbake til fremtiden - del 1

- Innledning

Det er i8-en jeg henter først. Det er dette som skal representere fremtiden, og før jeg kaster meg inn i bilen må ladekabelen tas ut. Et hendig bagasjerom bak den midtplasserte motoren har god plass til kabel og litt helgebagasje.

Et trykk på startknappen, og bilen er i gang med en liten «pling». Under et lokk i midtkonsollen ligger knappen for å felle ned taket, og i 27 grader er det første bud. Jeg sier som alltid: Å kjøre kabriolet i oppholdsvær med tosifrede varmegrader med taket på er en dødssynd.

I denne kopper-fargen skiller den seg enda mer ut fra øvrig trafikk enn bare designen klarer på egen hånd – og en i8 er ikke akkurat diskret i designen. Men lyden er det ikke mange som registrerer.

Jeg kjører elektrisk. Det er første gang jeg kjører elektrisk kabriolet, og det er en i begynnelsen merkelig opplevelse, men blir fort magisk.

Men først: R8-en venter.

Brøl
En rød startknapp på rattet hinter om et kjøretøy helt utenom det vanlige. Den frekke Ferrari-varianten (som også Alfa Romeo har på sine nye modeller!) føles helt naturlig.

Bak meg våkner et 5,2 liter stort kraftverk til liv med et brøl. Også å finne på rattet er knapp for kjøremodi og sportseksos. Sportseksosen settes umiddelbart i «Sport». Der forblir den til bilen er levert (men må manuelt aktiveres hver gang man starter bilen …).

Ungene som går langs veien snur seg etter R8-en. Ikke så rart kanskje. Den har tilstedeværelse uansett hvor den ferdes. Det gjør godt å se at ungene fortsatt bryr seg om bil. Det gir håp for fremtiden til norsk bilentusiasme.

Og de snur seg etter den lenge før de har sett den. For denne høres. Bak seteryggene ligger fem sylindre på rekke og vinker over til fem andre sylindre i rekke, med 90 graders vinkel mellom. Her jobber de ti stemplene helt fritt fra tvangsforing av luft. Ingen turboer, ingen kompressor – bare ren motor.

Den dunker ut 610 hestekrefter i denne V10 Plus-utgaven, men viktigere enn ren effekt er lyden. Herlighet for en lyd.

Jeg har beskrevet tunell-testen ved noen anledninger: Finn en tunell, sveiv ned alle vinduene, senk farten, gir ned og gi full pinne.

Så kan du tenke deg hvor voldsomt det er med en selvpustende V10 med sportseksos i full blås på 7000-8000-9000 omdreininger. Det gjaller i tunellveggene. Kakofonien smeller i ørene ved hvert girskifte, og uansett om jeg sitter i Audien eller ligger bak i BMW-en er det Audien som dominerer lydbildet.

Om jeg så sitter i den; BMW-en hører jeg ikke når Audien er i 100 meters rekkevidde.

Futuristisk
i8 føles først og fremst som et teknologisk mesterstykke, en bil for å vise hva BMW kan, for å si «se på oss, dere henger etter» til de andre. Deretter er det en sportsbil, nesten som ved lykkelig uhell.

Ikke at det gjør noe. I isolasjon er den fabelaktig.

De timene jeg har sammen med i8-en før R8-en hentes, er fylt med glede. I sports-modus våkner bensinmotoren umiddelbart, og sørger for både fremdrift og lading av batterier. Det digitale instrumentpanelet skifter til rødt, og en turteller dominerer høyresiden av skjermen.

Interiøret er visuelt kult, men lider av litt enkle løsninger (stolene burde vært mulig å justere mer, for eksempel) og til dels billig plast.

Det er noe futuristisk over hele fremferden til i8. Kjør høyrepedalen i gulvet og du kjenner det elektriske skyvet umiddelbart, før bensinmotoren slår inn.

Motoren bak setene (baksetene fra i8 coupé er fjernet i Roadsteren. Like greit) er utrolig nok en tre-sylindret turbomotor på 1,5 liter. Det tror man ikke før man vet om det. Med litt lydjuks i høyttalere og et kreativt eksosanlegg, høres den lille motoren riktig så fruktig ut. Den minner meg litt om den nye firesylindrede bokseren i Porsche 718.

Men for å være helt ærlig, og jeg har vært inne på det, det er ganske herlig å gli av gårde med taket nede på ren elektrisk drift.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

LES VIDERE:

- Innledning

- Del 1

- Del 2

- Testdata

LES VIDERE:

- Innledning

- Del 1

- Del 2

- Testdata